Snøraset i Nyseterkampen 8.februar 1943

Erindring nedskrevet av
Ove Løkken
År 2001

Nyseterkampen 1943.

Ove Løkken 2018, Foto Rolf Ivar Jordbruen

En tragisk ulykke ramma Myhrgrenda i Venabygda den 8. februar i 1943.
To unge gutter, i sitt 17. år , drog ut på en jakttur og kom ikke hjem til fastsatt tid.

Når dette skrives er det gått 58 år, og mangt kan være glemt etter så lang tid. Når en så alvorlig ulykke rammer et lite bygdesamfunn, er det likevel mange detaljer man aldri glemmer. Med denne beretningen vil jeg forsøke å gi en så fullstendig beskrivelse som mulig av det som hendte, så godt jeg husker fra min delaktighet. Selv var jeg 20 år da dette hendte og var med både kvelden den 8. februar, og dagen etter da Kåre ble funnet. Etter så lang tid er det helt umulig å forsøke å navngi alle som var med på redningsaksjonen, så det ser jeg meg ikke i stand til.

Selv om det i denne forbindelse vil falle naturlig og nevne  noen få personer med navn, så betyr ikke det at dem, inkludert meg selv, gjorde en større innsats enn andre. Alle gjorde sitt beste.

NB:  De oppgitte klokkeslett er svært usikre, her kan det være variasjoner.

Disse to var Kåre Myhre, f. 03.12. 1926, sønn til Magda og Harald Myhre og Lodvar Haugødegård, f. 05.07. 1926, sønn til Hanna og Thorvald Haugødegård.

Lodvar`s familie bodde den gang i et hus som stod utenfor vegen, like ved avkjøringa til nordre Jonhaugen. Kåre og Lodvar ble således granner og barndomsvenner. Denne vinteren var dem ute på flere jaktturer og var alltid hjemme til middags tid (Ca. kl. 3.)    

Denne februardagen var ikke guttene hjemkommet til ca, kl. 4, og foreldra ble engstelige for at noe kunne ha tilstøtt disse to. Kåre`s far, Harald var ikke bare engstelig, han var sikker på at noe alvorlig hadde skjedd.

Det var ikke så enkelt å få satt igang en leteaksjon den gang, i Myhrgrenda var det bare søre Myhre som hadde telefon. Budsending måtte gå fra hus til hus og fra mann til mann. De fleste var nok i den formening at om to 16 åringer ble en time eller to forsinket, behøvde det ikke å bety noe, men når Harald var så sikker, var det ingen som var uvillig til å delta i en leteaksjon.

Noen organisert leting ble det ikke, dem som først ble ferdig, tok i veg. Min bror Loyd, (1921 – 1979) og jeg, bodde da i Lyshaugen, var godt lokalkjent i nærområdet. Vi var de første som drog ut. Klokka var blitt 5 , det var begynt å mørkne. Vi tok med en parafinlykt, fjøslykt, for lettere å kunne se spor. Nord for Dokkstulene fann vi to skispor som fulgte spora etter en hare, ganske sikkert var dette spora etter Kåre og Lodvar. Vi fulgte spora som kroka hit og dit nordover i Dynjelia til Dynjesetrene og sørover att i skogbandet på framside av Dynjefjellet.

I mellomtiden var det flere mann som hadde kommet til, de hadde sett lysglimt fra vår parafinlykt, og tok peiling på å gå i retning Bergstulsskaret. Mange hadde parafinlykter, som også på en måte, i åpen synsvidde, ble et slags «varslingsapparat». Etterhvert hadde det blitt lett snødrev og spora var vanskelig å se. Nordøst for Svarttippslåa var flere kommet til, bl.a. Lodvar`s  bror, Hans. Leitinga ble konsentrert innover i skogbandet i sørhellinga av Nyseterkampen. Det var ikke lenger mulig å følge spor. Etter gjentatte forsøk med huiing, fekk vi svar, men bare en gang, antagelig på grunn av vindretningen. Vi fortsatte i sørøstlig retning hvor vi antok svaret kom fra. Om ikke lenge kom vi til snøraset og hadde en anelse om hva som var skjedd. Lodvar ble fort funnet i sterk forkommen tilstand, blåfrossen og nesten livløs. Han var helt nedkjølt og var  nære på å skulle sovne.

Til alt hell, hans mor Hanna, hadde kokt kakao på en termos som Hans hadde med.  Etter at han med litt hjelp fikk svelget ned noen kopper med varm kakao, kviknet han til og kunne klart og  tydelig fortelle hva som hadde skjedd og hvor han sist så Kåre. Han forklarte seg omtrent slik:

«Snøraset gikk ca. ved 3 tiden, Kåre gikk først,  sist jeg så Kåre, var han ca, 20-30  meter nord og ned fra her, Kåre er sikkert død nå».

Selv om raset ikke var så dypt der Lodvar ble revet med, hadde han hatt en hard medfart. Begge lårbena var brukket, ryggsekken var slitt av han, ene skia, hicory hoppski, var splintra. Han hadde det meste av overkroppen og armer fri og med en splint av ene skia hadde han klart å grave opp igjen bena. Han måtte fort innse at han var helt hjelpeløs.

Nå var klokka blitt ca. 8, på kvelden og raset gikk ved 3 tiden, det var ikke noe håp om å finne Kåre i live. Dessuten var snøraset så hardpakket at en hest kunne gått ovenpå, ingen hadde så godt som en spade. Det var en hard avgjørelse å ta for alle, å forlate stedet i forvissing om at Kåre lå en eller annen stad i disse snømassene.  Det var ikke noe vi kunne gjøre, alle var like hjelpeløse.

Naturlig nok var det aller verst for Harald, han var helt ifra seg av sorg og fortvilelse, han hadde mistet sin eneste sønn, han insisterte på å legge seg igjen i snøraset. Det var nå blitt skikkelig bustevær, med nordavind og snødrev, så her kunne han ikke bli.   

Øystein Myhre (48 år) og Hans Haugsjordet (47 år), måtte nærmest ta han med makt for å få han med hjem. Samtidig også sørge for å få budsendt lege og varslet lensmann.

Vi andre måtte sette alt inn på å  få Lodvar til bygds og til legebehandling så fort som mulig. Med mine hoppski og ene skia til Lodver ble en kjelke improvisert, bundet og belagt med bjørkeris. Transporten gikk greit nedover den bratte lia, mellom to bergpynter, i sørhellinga av Nyseterkampen. takket være god lokalkunnskap Vi var nødt til  finne en farbar trasee, vi hadde ingen mulighet for å snu. Vi kom ned omlag like innenfor dyrkingsfeltet til Kvitrud.

Kommet ned på flata ble denne improviserte transporten altfor tung å dra i løssnøen. Selv om vi nå antagelig var 8-10 mann, vi hadde ikke en taustump til å dra med. Det ble snakket om en skikjelke. Men å gå ned i bygda etter bedre utstyr ville ta altfor lang tid, vi hadde et menneskeliv i tidsnød.  Klokka var nå antagelig bortimot 10 om kvelden.

Østen Dokken (41 år) kom på at han hadde en skikjelke oppå fjøstrevet på Dokkasetra, men å gå dit i dette styggværet var etter hans mening ikke forsvarlig. Østen kjente nok bedre enn noen, til det harde nordavinddraget innafor Nyseterkampen. Etter en kort rådslagning mellom  Øyvind Myhre (23 år) og meg, var vi villige til å gjøre et forsøk på å finne Dokkasetra og skikjelken. Vi var godt lokalkjente og kanskje vi også følte at vi var de sprekeste i denne gruppa. Jeg fikk låne skiene til Loyd.

Med en parafinlykt i ene handa og nesen som kompass, satte vi kursen mot setra. Klokka kunne være ca. 10, snødrev og nesten null sikt. Vi hadde hellet med oss, gikk rett på fjøsveggen til Dokkasetra, fann kjelken og dro tilbake så fort vi maktet. Kjelken var utstyrt med tau, og nå ble det annen fart på transporten. Flere var også kommet til hjelp. Skiftevis var det to til å  dra og to til å skyve.

Et annet problem vi hadde under hele transporten, så sterkt nedkjølt som Lodvar var, måtte vi stadig passe på at han ikke sovnet. Noen måtte med alle tenkelige midler holde ham våken  Vi var hjemme hos Lodvar ved ca. midnattstid. Legen i Ringebu, Dr. Åsmund Anderson var på forhånd budsendt, han tok seg av den foreløpige behandling av bl.a. forfrysninger. Etter flere ukers opphold på Lillehammer Fylkesykehus og lang tids ettertrening, ble Lodvar en sprek mann igjen.  

Dagen etter,  9. februar.

Nå ble det organisert ettersøkning så fort det lysnet av dag, ledet av daværende NS

lensmann i Ringebu, Pål Solhjem. På flere garder i Venabygda ringte nok telefonen tidlig denne morgenen, før telefontid, det var ikke noe godt tegn. (Den gang var det faste telefontider. Å bruke telefonen utenom den fastsatte tiden, burde bare skje i nødstilfelle). Utkalling måtte skje tidlig og før folk drog ut på andre arbeidsoppdrag. Stort mannskap var møtt fram med spader og tenkelig utstyr. Antagelig ca. 25-30 mann, vart  oppstilt på linje i full bredde av skredet. En alvorstynget stemning som det er vanskelig å sette ord på. Alle viste hva de hadde i vente. Snømassene ble måket vekk spatak for spatak i full dybde.

Etter ca. 2 timers måking  ble Kåre funnet på ca. 1,5 m. dyp, ganske nøyaktig i den posisjon som Lodvar hadde antydet kvelden før.

Rednings- og ettersøkingaksjonen kunne nå avsluttes. Nå var det bare å få fraktet den omkomne hjem.

Minnesteinen.

Det er sikkert flere som i ettertid har sysla med tanker om en minnestein etter Kåre. Øyvind Myhre  og jeg var inne på tanken flere ganger, men når en dag ikke blir bestemt, blir det ikke gjort alvor av det. Åra gikk. Mange av dem som var med er forlengs døde. Ungdommer den gang, som husker staden der Kåre vart funnet, er kanskje ikke i stand til å ta seg frem i dette ulendte og bratte terrenget.

Et annet spørsmål: Hvem var med?

En sommerdag i 1999 treffes Johan Harildstad og jeg ved butikken i Venabygda. Under samtalen kom vi inn på snørasulykka i Nyseterkampen, og at det skulle vært reist en minnestein etter Kåre.  Det ble også avklart at vi begge to var med da Kåre ble funnet. Noen dager senere, den 15. august, møttes vi på en trimtur, Johan til fots og jeg på sykkel. Spørsmålet om minnesteinen dukka opp att. Vi ble fort enige om at skulle dette bli noe av, så måtte det skje ganske snart. Vi var ganske sikre på at vi skulle huske stedet der Kåre ble funnet.   Dagen ble bestemt til den 19. august 1999.

Med hamrer, meisler, tau, stort brekkjern, svart lakk og niste dro vi i veg. Arbeidet måtte gjøres med enkel lett håndredskap. Stedet var ganske greit å finne, det var merker etter snøras også fra senere tid.  Vi var heldige med å finne en egnet stein et stykke høyere opp. Den 2 meter lange steinen ble lempet på plass. Kors, navn, dato og årstall først tegnet på for så å bli hugget inn. I ur og jord gravde vi et hull 75-80 cm. dypt hull. Steinen ble steinet godt fast. Det er bare å håpe at den vil kunne stå imot senere snøras.

Søstrene til Kåre, Hilda, Kristine og Ragnhild, satte veldig stor pris på at broren  hadde fått et minnesmerke. Dem arrangerte senere en hygge- og mimrekveld hos Hilda. Ågot Harildstad og Dagmar var også med. For tiltaket med minnesteinen, ble Johan og jeg beæret med flotte gaver med inskripsjon, noe vi satte veldig stor pris på.

For noen år siden forsket jeg på folk som har omkommet i fjellet gjennom tidene, så langt det var tilgjengelige innsyn i kirkebøker, fra 1700 til 1920.  Mange både kvinner og menn, både sommer og vinter, har måttet gi tapt på grunn av styggvær, både i Venabygd, Ringebu og Fåvangfjellene. De aller fleste har sikkert hatt et minnesmerke, først et trekors som senere er erstattet med en stein.

Nå er det også blitt et minnesmerke etter Kåre Myhre.  (HEMGRENDA 2000).

Så langt jeg har funnet er det bare denne ene gangen at et snøras har krevd  menneskeliv i Ringebu.

Denne ulykka var samtaleemne i grenda og bygda i lang tid etterpå, det var flere som var inne på tanken at det kanskje var termosflaska med kakao som redda livet til Lodvar?

Venabygd 8. februar 2001.

Ove Løkken.

Ps.

Før det ble tatt utskrift av dette oppsettet, gikk det et snøras i Kvitfjell den 18. februar 2001, som krevde et menneskeliv.  18 år gamle Svein Erik Haug, fra Lillehammer ble tatt av et snøras. Han ble funnet på ca. 1 ½ meters dyp, etter 45 minutters søk. Hardt skadet. Kom fort under legebehandling, men døde natten etter.

Dette er Kåre 17 år gammel. Bildet er tatt like før ulykken

Lodvar Haugødegård

Vegbeskrivelse:

Kjør inn til Kvitrudkvea ved Svartippa og følg råket opp til mot Nyseterkampen  fra vestsida av kvea. Ta så til høryre når du kommer opp til skoggrensa og følg skoggrensa sør østover. Etter ca 2- 300 meter finner en steinen nedenfor en bratt skrent der raset gikk. En annen mulighet er å gå helt opp på toppen av Nyseterkampen og gå ned skrenten i sørlig retning Åbborsjøen.

Støtta som ble reist der raset gikk

Her er støtta vist på kartet i appen Stolpejakt

Oversikt over terrenget